Lite åpenhet i norsk politikk

I de to forrige innleggene på denne nettsiden diskuterte jeg hva ‘den åpne organisasjonen’ er og kan være, samt om det fins grenser for ytringsfrihet i åpne organisasjoner. I innlegget nedenfor diskuterer jeg åpenhet i de politiske partiene (og regjeringen) ut fra hypotesen om at den p.t. er langt fra god nok.

The Public Sphere (Öffentlichkeit)
Mange samfunnsvitere har lest den tyske filosofen Jürgen Habermas sine teorier om det han kaller «kommunikativ rasjonalitet» i offentligheten (Öffentlichkeit). Begreper som har påvirket både statsvitenskapelige og sosiologiske fag sin forståelse av offentlighetens rolle i et demokratisk samfunn – og viktigheten av at det etableres arenaer for det Habermas kaller åpen offentlig diskurs. Slik at man får såkalt «herredømmefri» dialog der argumentene «vaskes rene»: De må være saklige, godt funderte og inneha substans. En diskurs der aktørenes ressurser, titler og status spiller mindre rolle. Det er argumentet som gjelder. Habermas sitt hovedverk om kommunikativ rasjonalitet og offentlighet kom ut i 1981 og var på 1200 sider. Jeg skal ikke oppsummere disse 1200 sidene her. Men hadde Habermas den gang i 1981 visst hvordan ulike nettbaserte medier, Twitter, Facebook og så videre noen tiår senere skulle være med på å revolusjonere denne forståelsen og skape arenaer for offentlig diskurs som i prinsippet alle borgere kan ta del i og som makthaverne tvinges til å ta del i, så hadde han nok knapt trodd at det var mulig. Tror jeg.

Politics Old Style
Men politikken og politiske arenaer henger dessverre etter i utviklingen. Store deler av den politiske diskursen foregår fortsatt i de lukkede rom, slik de også gjorde da den etter hvert høyt profilerte norske statsviteren Stein Rokkan i 1966 formulerte sin enkle teori om at «stemmer teller, men ressurser avgjør». Med dette mente Rokkan at samfunnsutviklingen ikke bare bestemmes av velgerne, de politiske partiene og styrkeforholdet mellom dem, men også av arbeidsgiverforeninger, fagbevegelsen og andre interesseorganisasjoner som påvirker politikken. Og hans teorier har fått støtte av mer enn èn maktutredning i Norge for å si det slik.

For fortsatt er det en rekke politiske arenaer som er langt ifra såkalt herredømmefri diskurs, ref. Habermas og den kommunikative rasjonalitet. På tross av at det har kommet nye offentlige arenaer og mediekanaler til – Twitter, Facebook osv. – har altså en rekke tradisjonelle politiske arenaer forblitt akkurat der de alltid har vært. I de lukkede rom: Regjeringssonderinger, regjeringsforhandlinger, regjeringskonferanser, regjeringens årlige budsjettkonferanse, partigruppene og fagkomiteene på Stortinget, møter der statsråder eller representanter for utvalgte partier har direkteavtaler med utvalgte interessegrupper. Såkalte «krisemøter» i partier enten vi snakker Giske eller Raja mv. Utilgjengelig for offentligheten og journalister. Med mindre aktørene som deltar i de lukkede rom lekker. For det gjør de jo. Hele tiden.

Leaking All the Time
Men selv om lekkasjer skjer stadig vekk, må det selvsagt ikke forveksles med åpenhet. Lekkasjer er bruddstykker og selektert informasjon, basert på taktiske formål om å påvirke media og opinion i en bestemt retning – og som krever mye arbeid for media å tolke, bekrefte eller avkrefte. Og denne lukketheten i mange av politikkens arenaer, gjør at mediene og offentligheten i begrenset grad er i stand til å vite hvordan partiene de facto veier ulike hensyn. Hvilke partier som gav etter og hvilke «som vant». Hvilke interessegrupper som ble lyttet til, hvilke som ble oversett: Hvordan gikk det for eksempel med interessene til en gitt forening for bedre psykisk helse i kampen om ressursene til en gitt forening som jobber for bedre kreftbehandling? Vant psykisk helse, eller var det kreftsvulstene som nok en gang vant i drakampen om ressursene?

Spin it
Flere åpne arenaer i politikken enn i dag vil gi mindre rom for taktisk spill og såkalt «spin». Som velgere fortjener vi å vite hvordan partier opptrer i forhandlinger med andre partier for eksempel, hvordan de argumenterer i det som i dag er lukkede rom. Hvorfor skal dette baseres på kilder og lekkasjer både før forhandlingene og under forhandlingene? Med påfølgende svada-svar fra politikere i etterkant: «Jeg kommenterer ikke hva som blir sagt i forhandlinger med andre partier eller i interne møter i partiet». Vi hører denne måten å svare på stadig vekk i media. Og journalistene gir seg, til og med NRKs meget hardtslående Fredrik Solvang (har selv hatt gleden av å bli intervjuet av denne dyktige mannen) gir seg til slutt når han får dette svaret. Han gav seg eksempelvis da Trine Skei Grande svarte akkurat dette i den famøse Raja-saken om baksnakking, utskjelling og sykmelding i partiet Venstre: «Æ kommentere itsj interne møta i partiet», svarte hun. Eller noe i den duren. Solvang la ned sabelen, overraskende nok egentlig. For det kan virke som det er noen uskrevne regler i norsk politisk debatt om at «slik er det bare».

The Conservatives
Men hvorfor skal det egentlig være slik? Hvis jeg har stemt på et parti, så vil jeg gjerne vite hva det partiet mener og for eksempel prøver å få til i regjeringsforhandlinger med to eller tre andre partier. Hvorfor kunne ikke eksempelvis deler av Granavollen-forhandlingene i januar 2019 foregått i åpne møter med pressen tilstede? Eller der pressen og offentligheten kunne følge med via strømme-tjeneste. For eksempel når saken om abortlovens § 2c og spørsmålet om fosterreduksjon ble diskutert mellom de fire partiene. Dermed fikk vi som velgere vite hva det enkelte parti faktisk mente i saken og hvor langt de var villige til å hestehandle for å få sin målsetting igjennom. Hvorfor kunne ikke journalistene være tilstede når regjeringen – i plenum – diskuterer neste års statsbudsjett i Hurdal mars 2019? Ikke bare være hensatt til lekkasjer og overflatiske flirfulle pressekonferanser – med partiledere i busserull – underveis. Så kan heller det enkelte parti i regjeringen sine egne drøftinger og taktiske vurderinger underveis være lukkede, i likhet med eventuelle fraksjonsmøter innad i regjeringen og den enkelte statsråds behov for innspill underveis fra sine partifeller og rådgivere.

More Democracy
På samme måte som en slik åpenhet ville styrke viktige demokratiske målsettinger, ville den bidra til å skjerpe våre statsråder og politikere med hensyn til deres ansvar overfor velgerne. Og skjerpe deres statsbærende ansvar i rollen. Sikkert en absurd tanke for mange eldre og durkdrevne politikere og et tankegods som lett vil kunne latterliggjøres og beskrives som naivt. «Det blir for praktisk komplisert med slik åpenhet, det kommer til å ødelegge de politiske kompromissmulighetene – alle kommer til å hilse hjem til sine velgere. Alt havner i stå osv». Sorry, jeg kjøper dessverre ikke den. Teknologi og noen ekstra stoler gjør økt åpenhet i politikken enkelt. Og skal du kompromisse på vegne av velgerne dine, bør du helst beholde ryggraden din: Hvis ikke kommer Twitter og Facebook til å kveste deg i neste sving.

Så, hvis vi stopper opp litt, smaker på et slikt offentlighetskrav overfor våre politikere og politiske partier: Det vil utvilsomt ha mange fordeler og virke disiplinerende og ansvarliggjørende i alle retninger. Jada, det vil være en vanskelig overgang for en del erfarne politikere, mens de yngre og de som kommer etter trolig vil oppleve politiske forhandlinger i full offentlighet som den mest selvfølgelige ting: De er allerede på Facebook og på Twitter og ser allerede verdien av åpen offentlig diskurs med ulike aktører og velgere. Ta for eksempel Ingvild Kjerkhol i Arbeiderpartiet eller Abid Raja i Venstre. Begge er gode eksempler. Og det fins flere – i alle partier faktisk.

Everyone is Watching – Deal with It.
Vi kunne jo for eksempel omskrive CEO Jim Whiteburst i det amerikanske IT-firmaet Red Hat sitt sitat om ledelse i en digitalisert verden «Learning to Lead while Everyone is Watching» til følgende: «Learning to Negotiate Politics while Everyone is Watching». Og selvsagt må man også innenfor en slik modell ivareta hensynet til «rikets sikkerhet», «hensynet til etterforskningen», «hensynet til personvern», «hensynet til ditt og datt», «hensynet til fregatten Helge Ingstad» og så videre. Men – terskelen for å trekke slike kort bør generelt være meget høye og stadig monitoreres og etterprøves av media. Det må med andre ord praktiseres meroffentlighet etter offentlighetsloven så ofte som overhode mulig: I norsk regjering og statsforvaltning. Og til dere politiske partier: Jo åpnere dere er mot oss velgere, jo høyere tillit kommer vi til å ha til dere. Media må kjøre linjen hardt: Beinhardt ved behov.

The New Public Sphere
For en slik ny og utvidet offentlighet for regjeringen og politiske partier, vil trolig både gi en ny dynamikk i politikken, redusere politikerforakten og styrke folks generelle tillit til de politiske aktørene i samfunnet. Styrke demokratiet. Og det må til, for undersøkelser (Dalia Research, Alliances of Democracies, Rasmussen Global – ref. Dagens Perspektiv 2018) viser at tilliten til de vestlige demokratiene er fallende. Inkludert det norske demokratiet. Og «Fake news» inkludert påstander fra lederen av den såkalte «frie verden» om at media er «The Enemy of The People» gjør ikke saken akkurat bedre.

Habermas Winning
I en ny utvidet norsk offentlighet kunne vi kanskje fritt etter Jürgen Habermas sagt følgende: «De med de beste argumentene vinner, ikke de med de snedigste forhandlingsevnene eller mest manipulative egenskapene i de lukkede rom. Ikke de med flest ressurser, fineste titler eller flest konsulentkroner på budsjettet til å leie inn et byrå» (sistnevnte bør for øvrig i et demokratisk perspektiv få krav om offentlige kundelister for å få lov til å operere i den politiske sfære). Argumentene og knepene må tvert imot vaskes som Habermas kanskje ville sagt det, ikke pyntes på eller fordekkes, siden de løpende må presenteres i det åpne rom: Argumentene og prioriteringene må være gode og saklige, de må enkelt og greit tåle offentlighetens løpende og granskende lys. I tradisjonelle medier og nye medier/sosiale medier. Tåle en sterk storm på Twitter eller Facebook.

Open up
En slik åpenhetsdebatt i politikken og politisk baserte organisasjoner bør komme. Raskt! Og her kan media selvsagt ta en vesentlig tøffere rolle, ved å sette krav om konkrete svar fra politikerne, krav om åpning av det som p.t er lukkede politiske møter og krav om utstrakt meroffentlighet i regjering og statsforvaltning. Jeg har særlig tro på Dagens Næringsliv som en mulig «Front Runner» i oppfyllelsen av slike mål. Og NRK da selvsagt.  Så neste gang en presset politiker henviser til interne møter i partiet, kan Fredrik Solvang for eksempel svare følgende:

«Det svaret holder ikke altså, det vet du veldig godt. Du er politiker, valgt av folket og ditt parti mottar offentlig støtte. Folket har derfor rett til å vite hva som egentlig skjedde og ble sagt i akkurat det møtet. Hva du og ditt parti faktisk mente i akkurat den saken. I akkurat den forhandlingen. Hva dere eventuelt gav opp for å oppnå den ene tingen, den ene formuleringen. Og vi kommer selvsagt til å kryssjekke din versjon av saken mot andre tilstedeværende i rommet du var i, dersom vi fortsatt stusser over svaret du nå gir oss. Så prøv igjen, vi har avsatt god tid til akkurat denne bolken».

Og en mye enklere løsning: Strømme hele det omtalte møtet. Kanskje sette ut noen ekstra stoler. Så enkelt, så vanskelig? Nei, det er ikke vanskelig. Det kalles demokrati. Og det kalles åpenhet.  I politikken. For å sikre tilliten vi ønsker å ha til politikken.

*  *  *

Dette innlegget er en del av en slags trilogi om åpenhet i organisasjoner, i politikken og i samfunnet. Jeg anbefaler at dere leser alle tre delene for helhetens skyld, men hvert enkelt innlegg står også fint på egne ben. De tre innleggene er å finne på denne nettsiden.

Det er for øvrig mulig å følge denne nettsiden, men hvis ikke du har en profil på WordPress.com fra før, må du nok legge inn din e-postadresse og bekrefte ditt følgeønske via en link per mail etter det.

Og hvis du som leder eller virksomheten du jobber i ønsker en utdyping av temaet ‘åpenhet i organisasjoner og i politikken’, så kan du kontakte MORTEN MEYER EFTF.

21. mars 2019.

Publisert i Ukategorisert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s