Bør styre sykehusene direkte



Innlegg i Dagens Næringsliv 10. februar 2012.


Tore Tønne omtalte de regionale helseforetakene som departementets forlengede arm og nødvendig for helsereformen av 2002. Nå er tiden inne for å si at oppdraget er vel utført, redusere helsebyråkratiet og allokere regionsressursene til å ruste opp og skape enda bedre sykehus i Norge.

Statsråden har et stykke å gå når hun politisk vil styre og vise handlekraft i regionsmodellen. Formelt skjer dette ved å gi politiske føringer/oppdrag til et regionalt styre, som så adresserer styret for et lokalt helseforetak og dets sykehusdirektør, som deretter kan utøve via sine klinikk-, avdelings- og seksjonsledere. Treghet og informasjonsglidning i en slik styringslinje er vanskelig å unngå og den viser utilstrekkelighet når det for alvor går politikk i en sak. 

Tvetydighet og slagside
Siste to år har statsråden flere ganger grepet inn i styringen av sykehusene på måter som bryter med den formelle styringslinjen: 1) Hun intervenerte i den bitre sykehusstriden mellom Nordmøre og Romsdal med ledelsen i Helse Midt-Norge stående på sidelinjen. 2) Mediepress gjorde at statsråden truet Akershus universitetssykehus med dagbøter på grunn av for mange korridorpasienter. 3) Hun innførte et atypisk departementalt rapporteringsregime for Helse Sør-Øst for å tettere kunne følge opp omstillingen i den såkalte hovedstadsprosessen. 4) Hun så seg nødt til å møte tillitsvalgte på lokalt helseforetaksnivå i Oslo for å få deres oppfatning av pågående omstillinger. I andre kinkige saker blir statsråden formell og svarer at "dette er styret i det regionale helseforetaket sitt ansvar". I sum ser vi en uklar og tvetydig styringslinje.

Regionene er også forskjellige i størrelse og funksjon. Helse Nord har et budsjett på 13 milliarder i 2012, Helse Midt 15, Helse Vest 19 og Helse Sør-Øst 56 milliarder. Sistnevnte med  ansvar for brorparten av flerregionale og nasjonale funksjoner og nær halvparten av all medisinsk forskning i Norge. Dette gir regionsstrukturen slagside og en ulogisk styringslinje i viktige nasjonale spørsmål.

Statsråden tar grep
Nylig tok statsråden grep ved å skifte ut styrene i Helse Midt og Helse Sør-Øst der konfliktene har vært størst. Med håndplukkede styreledelser og eierrepresentanter, inkludert rødgrønn overvekt blant de politisk oppnevnte, er lojalitet og aksept for en sterkere styring fra statsrådens side åpenbart en del de nye styrenes mandat. 

Statsråden har også nylig sendt forslag til endringer i helseforetaksloven på høring. Et av målene er at departementet som eier får en tydeligere rolle overfor regionene i foretaksmøtet som øverste organ: ”For å synliggjøre den statlige politiske styringen av de regionale helseforetakene, har departementet kommet til at det bør fremgå tydeligere at foretaksmøtet er eiers møte”, sier høringsnotatet. Og for å lette den nasjonale styringen åpner det for at eier kan avholde felles foretaksmøter for flere foretak”, eier kan pålegge de regionale helseforetakene å opprette et helseforetak som de eier sammen” og at ”endringer i antall helseforetak og helseforetakenes geografiske opptaksområde skal vedtas av foretaksmøte”.

Styrt avvikling?
Utviklingen tyder på at vi er vitne til en styrt avvikling av regionsnivået. Hva er så alternativet? I et DN-innlegg 20.01.11 skrev jeg at direktoratsmodellen, som særlig høyresiden har tatt til orde for, trolig er et blindspor. Også denne modellen vil gi et ”glavalag” der et direktorat videreformidler sykehusenes budskap til Statsråden og vice versa. Når sykehusenes ledelse/styrer håndterer denne dialogen selv, vil førstehåndsinformasjonen gjøre at departementet får et mer presist grunnlag bak sine vurderinger og beslutninger. Som kjent er dette av stor betydning for statsråden vis a vis Stortinget. 

Direktelinje
Foretaksmodellen bør derfor revideres ved å etableredirektelinje mellom Statsråden og sykehusenes ledelse/styre. Den underliggende struktur kan optimaliseres, men dagens om lag 20 sykehuskonstellasjoner (lokale helseforetak) er et mulig utgangspunkt og håndterbart kontrollspenn for departementet. Advarsler om politisk detaljstyring ved direktelinje tror jeg ikke på, ettersom modellen vil ha disiplinerende effekt når det gjelder saker i smått: Statsråden og departementet kan umulig gå inn i detaljene ved alle landets sykehus og alle spørsmål på tvers. Systemet ville da knele eller byråkratiseres og de lange linjer i politikken ville forvitre.

Statsråden må derfor styre i stort i tråd med intensjonen bak Tore Tønnes helsereform og være tydelig  at sykehusene skal løse oppgaver sammen (ambulansetjenester, innkjøp mv.). Samtidig får hun ved direktelinje ryggdekning til å kunne håndtere politiske verkebyller og intervenere lokalt uten å måtte sette regionsnivå eller et direktorat til side. 

Når Statsråden ikke lenger trenger å forholde seg til landets sykehus via fire regionsledelser tror jeg også en helhetlig nasjonal styring og prioritering mellom sykehusene blir lettere. Dette er spesielt viktig i en tid der pasientenes rettigheter/bevissthet øker og der den medisinske utvikling gir muligheter som krever kostbart utstyr, robuste fagmiljø og følgelig løpende forbedringer i oppgavefordelingen mellom alle landets sykehus.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s